AMERIKA poesi – 27/13 (Kp10) * Av Sigve Lauvaas

Ill.foto

40.

GULL

Hvem vil ha en skatt av gull?

Hvem bryter havets bølger?

Hvem er størst på denne jord?

Hvem fødes med hvite vinger?

Tusen år er som en dag.

Menneskene dør,

Og nye fødes til sin tid.

Hurtig løper jorden.

Hva er tid, uten en boble med luft

Som holder menneskene sammen.

Hva er et utstrakt sekund,

Annet enn millioner av år

Som bryter imot oss.

Gullet forgår, men ordet lever

I våre hjerter, og kaller oss

Til kjærlighet.

Kom å få gull, venner. Kom til kjøpefesten,

Som varer så lenge vi lever.

Etterpå er alt gratis,

Og alle kan spise seg mette.

SKAPER

Med løftede hender

Takker jeg skaperen for naturens under,

Og for mennesker som blir helbredet i navnet.

I denne tjeneste kan alle finne kraft

Og motta nåde.

Den som kan glemme seg selv, blir velsignet.

Den nedbøyde sjel blir oppreist.

Over hele jorden er skaperens virksomhet

Åpenbart i de evige gjerninger.

Der er en tid for alt.

Å fødes har sin tid. Å vokse har sin tid.

Livets mange faser trenger rom og tid.

Vi er jordens barn, vi er søsken

I tro, håp og kjærlighet til dørene lukkes.

41.

LYKKE

Jeg ønsker lykke til alle som reiste,

En evig fred.

La sannheten lyse fra kirkespir

Med velsignelse over levende og døde.

La oss lære i skille tomhet fra visdom.

La oss fylle hodet med fred som varer

Inn i de lange netter,

Der sjelen kjemper for å se lyset.

STILLHET

Himmelen senker seg over oss

Og gir oss fred.

Stillheten blekner ikke, men gir nye krefter

Og skaper lys i mørke rom.

Stillheten favner oss som barn

Og puster kjærlighet inn i vår sjel.

Fjernt fra alt kommer vi til dekket bord

Med uendelig lykke.

Vi får nye øyner, og blir oppreist

Til en ny og hellig morgen på Oljeberget.

FØDSEL

Hvert nytt år er en fødsel.

Hver dag er en gave fra Gud.

Vi er utvalgt til å fødes på ny og på ny.

Vi er blomster på jorden.

Hver morgen våkner vi til en ny dag.

Vi gløder av lykke, fordi vi lever.

Vårt bilde skal vise all verden

Hvem vi er, og hvor vi kommer fra.

Det er vår fødsel i kjærlighet

At vi elsker hverandre.

Vi er utvalgt av Gud.

42.

POESI

Ordene gror som gras

Og blir til en by med tårn,

Skjelett med hender og føtter

Som svaier i vinden

Og stråler i øyner som roper lys

Inn i hver ny morgen.

Ordene rømmer i bygninger, taler

Gjennom høye vinduer,

Stråler mot himmelen

Som stjerner på snor.

Ordene danser inn i vår verden

Og griper oss som strenger

Fra hundre fioliner.

En skog av ord vandrer i gatene,

Presser seg frem, spretter

Ved nymalte hus

I triumf over dagen, og månen

Som kommer med gull

På vinger og føtter i natten

Og danser mot jorden,

Vår evige borg.

Poesien taler med tusen tunger

Og stråler og synger

I vårt hjerte, til navnet som lyser

Og bærer barnet

Velkommen til verden.

Ordenes bygning stråler ved havet

Maler, og svarer den vise

Med fullmåne, stjerner,

Og kirker med hellige spir,

Og stemmer fra dypet,

Fra sjelen, fra Gud.

Ordene kommer til oss, forteller,

Formaner til liv, til dans,

Og lærer oss rytmen i året

Som maler naturen og griper

Vårt hjerte med storm,

Velsigner og skriver takk til navnet.

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp9) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

36.

KUNST

Hva er kunst

Annet enn ord i skapet,

Bilder på veggen

Eller veven vi er en del av?

Se hvor kunsten popper seg

Mellom lyng og einer.

De kloke sier adjø til alt

Som mangler signatur.

De søker de levende blant de døde

På et museum

Med dype lysekroner.

Kunsten gråter i arkivet.

De hører folk,

Men ingen åpner døren

Med dobbel lås

Før himmelen åpner seg,

Og nye eiere speider i rommet,

Som arvinger til en verdifull skatt.

HVIT HIMMEL

Når himmelen er hvit,

Blir byen hvit,

Og alle tårnene roper

Med tause smil

Tvers gjennom parken,

Til slottet.

Solen limer seg fast i jorden

Som støver i vinden

Og reiser til fremmede land

Med alt som er,

Og preger menneskene

Som elsker snø og is,

Trass i sorgen av alle tapte i trafikken

Som raser forbi

Med heftig driv gjennom natten

Som parkerer dagen

Til så lenge.

37. 

SANG

Jeg vil synge en sang.

Min sjel vil høre min stemme.

De løfter jeg gav som liten

Skal fylle mitt beger nå.

Jeg lener meg trygt i stolen.

Jeg tilhører deg, den ene,

Som lever i alt jeg gjør.

Min tunge, mitt blod vil juble

Når du er i dette rommet.

Jeg skal føde en sang for mitt hjerte,

Og du er sangen i livet.

Du er en blomst blant sommerens trær,

En fugl på himmeltaket.

Jeg møter deg ofte i drømmer og dikt

Og gir deg mitt alt.

Du lyser veien og livet.

En krans over hele jorden er du

Som vandrer blant engler i snøhvite sko

Og kysser min hånd i søvne.

Født er vi begge for å fødes på ny.

Gud vet at vi hører sammen.

Ta ringen med, som jeg gav i tro

La kjærligheten bli vårt ammen.

     

STILLHET

Jeg glemmer aldri din stillhet

Og sommerkvelden i fjellet.

Jeg venter her til du kommer.

Jeg venter og håper.

Før teppet faller er vi sammen,

Og synger den samme sangen

Om kjærlighet, en evig skatt

Som vokser hele veien.

38. 

VINTER

Når vinteren tuper inn,

Må jeg dekke mitt ansikt.

Og trær og blomster kryper

I angst for frost.

Så står de med knekket rygg,

Og bladene er stille,

Mens snøen dekker jorden

Med krystaller og is.

Og vinter blir vår i april,

Når krokusen får blader.

Og solen varmer i husveggen

Til gamle folk.

DAGENE GÅR

Dager går, og flyter sammen i tid

Som skriver i jorden med følsom hånd.

Og tiden blir klippet av

Som dager i almanakken,

Til vi står alene igjen

Ribbet for sol.

Verden sliter med tørke og flom,

Som rir kloden i hast.

Som en hest løper den frem

Så støvet virvler i byen,

Der dager kommer og går

Som en trofast gjest

Til solen blir svart og stuper,

Og livshjulet stopper.

Alt som lever bølger i meg

Og skaper noe nytt i kroppen.

Sjelen er var hver minste ting.

Hør lyngklokker kimer i natten,

Og jeg er alene nå.

I speilet finner jeg skatten.

39.

HUSET

Mennesker løper omkring i byen,

Og sprader i parken når våren kommer.

De slentrer med smykker og dyre ringer

Til alderen roper og dørene stenges

For snøstorm og regn fra nord.

I huset bor Petter og gamle Gina.

Og over og under er mange rom

Som fylles med drømmer

Om Amerika.

Dører åpnes, og dører lukkes

Før natten kommer med pust og latter.

Det er sommer i tømmerhuset

Som hyler i stemmer når vinden blåser.

Og etterpå blinker en stjerne i vest

For en eller to.

ALT JEG HAR

Dette er mitt brød.

Jeg gir det til noen jeg elsker.

Dette er min frakk

Som mangler noen knapper.

Alt vil jeg gi min venn

Som kommer når jeg roper.

Navnet skriver i fjell og hei

Livets glade budskap

Brød og vann er alt jeg har.

Ordet løfter sjelen.

Jeg vil gi min seng, min stav,

I offer til ditt alter.

Alt jeg har, er vevd i blod.

Slekten er mitt anker.

Brødet er mitt liv på jord.

Lyset er ditt skaperord

Som måler våre tanker.

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp8) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

31.

TID OG ROM

Det grønne venterommet

Har sin tid,

Og de gulnede ventesaler

Slumrer ved solnedgang.

Om regnet kommer, og stormen raser,

Er vi i dette rommet

Som en kylling i sitt skall.

Tiden forløser oss til lys og glede

Og renser oss på veien

Til nye rom.

Korte turer i tiden,

Er som å skrive brev i stillhet

Til en ukjent venn.

Vi smykker oss

Som engler i himmelrommet

Og venter på lyset.

LAMPE

Viss lampen slokner,

Er livstråden klippet over,

Og tiden har ikke mer å gi.

Vi går søvntunge til arbeid,

Og forlater bussen eller toget

Som forlatte lamper -

Som blafrer svakt i vinden.

Lyset er ikke så skarpt.

Vi ser dårlig i mørket

Og kan ikke lese skriften.

Mørkets krefter skyllet over oss

Mens vi ventet på tiden

Som gikk forbi.

Dagslyset gir fred

Og beveger oss i rommet

Til å nevne navnet

Som opplyser hele verden,

Så alle kan se.

32.

JEG ELSKER LIVET

Gjennom en langsom reise

Med ord og bilder,

Er jeg kommet til et punkt

Hvor lyset bærer meg

Varsomt gjennom livets bueganger.

Forandringer skjer hver dag,

Selv om jeg ikke ser alt.

Jeg er redd for å miste fotfeste

Og følger opptråkkede spor

I skumringen, mot det evige landet.

Kvelden kommer inn i rommet

Og senker seg lydløst,

Så jeg må bøye meg i støvet

Og bevege meg mot sengen,

Som er oppredd for tusen drømmer.

DAGEN

Ordene gir gjenklang i mitt hjerte,

Og vokser i klang hver dag

Til en stor symfoni.

Dagen er mitt nærvær i livet,

Som stjerner og måne.

Jeg elsker grønne marker

Og modne kornåkrer

I glans fra solens kjærtegn.

Dagen kaller oss med forventning,

Og smiler med hvite lys

Mot en fullsatt tribune.

Dagen åpner stengte dører og favner

Alle som tar imot ordet, -

Alle dem som kalles lysets barn.

Dagens ansikt vekker oss til et nytt liv

I kjærlighet til menneskene

Som glemmer å leve nå.

33.

SKAPELSEN

Den allmektige skapte rommet

Og fylte det med lys,

Og lot lyset skinne gjennom alle tider.

Inntil i dag brenner solen og månen

Og elleve stjerner,

Og rommet er opplyst av kraft

Fra en evig oase.

I begynnelsen var ordet.

Og bildet av alt som er skapt kommer frem

Og hvisker til menneskebarnet:

Du er en øy som åpner og lukker

For lyset som kommer

Og nevner ditt navn.

Skaperen risser ditt bilde i fjellet

Og ofrer deg brød og vann

Til en evig seilas gjennom rommet,

Der ingen er glemt.

KJÆRLIGHET

Hva er kjærlighet? spør Maria.

Hvor er vingene som tar oss med?

Du som letter våre byrder

Og bærer oss over høye fjell,

Velsign oss.

Det drypper lys i rommet fra tusen stjerner.

Jeg er nær evigheten

Når jeg snakker med deg fra jorden.

Kjærligheten er pust fra din kropp.

Du forteller sannheten og visdommen

I ordet som opplyser verden

Til oppstandelsen.

Livet er en reise gjennom mange rom.

Jeg er med på seilasen over vinterkledde fjell,

Der du utfrir barnet i nødens stund,

Og renser oss i blodet.

34.

NEDSKREVET

Det er ikke bare fjell og daler, og prærieland

Som er nedskrevet i elven

Som reiser mot havet med feilfrie steg.

Til slutt er den kommet til munningen,

Og skriften henger i vannet

I tusen år, fra slekt til slekt.

Sånn er tiden som arbeider med oss

Før månelanding.

I Niagara er skrevet en hymne

De mektige synger i kor, om å eie landet

Fra pol til pol, før stormen slippes løs.

Og ingen regner med underet

Som skjer hver dag.

Sol og måne spiller med kraftfulle strenger

Til vi kommer med våre drømmer

Som ingen kan ta ifra oss.

Vi kan skrive navnet, og være til

Som en åpen dagbok for alle.

VENNER

Når vennene forlater jorden,

Sitter jeg igjen alene.

Det er ingen lykke å elske

En jeg ikke kjenner.

I natt kan brenningen ta en venn

Og knuse båten mot fjellet.

Jeg mangler et nettverk av kjærlighet

Som løfter min arme kropp

Mot lyset og ordet.

Alene sitter jeg på en hvilestein.

På veien vandrer en kvinne.

Tusen andre har drømmer og syn

Om å finne den hvite steinen.

Mine venner bringer meg trøst i ly.

Hvor er de når solen blekner?

Den ene har flydd fra sitt vinterhi

Til solkysten vår, Florida.

35.

UNDRING

Med undring går jeg i skogen

Under flyktige skyer.

Solen står opp i øst,

Og i vest flyter havet i sol.

Himmelhjulet går og går

På sin stille vandring, dag og natt,

Helt til lyset slokner

Og kloden blir til blod.

STUNDEN HER

Før daggry ble jeg født.

Mens fuglene tiet

Og solen ennå ikke var stått opp,

Var jeg på vingene.

Jeg var i tiden, ved bredden til evighet.

Underet hadde skjedd:

Et barn var født.

Den korte stunden i livet

Kan vi følge med øyner og ører.

Mens tidshjuler ruller

Må vi være beredt,

Så engelen slipper å vente i skyen

Før vi løftes opp

Til en solrik og løfterik høst.

ORD

Store ord

Er ikke alltid det beste

For små folk

Som strever å få i seg mat.

Ord må siles som melk

Og gis i dråper,

Så en kan fordøye kraften

Som ligger i dyre ord

Mellom utvalgte sjeler

Som studerer skriften

Og tolker innholdet

Med lupe og lys.

AMERIKA poesi – 27/13 (Kp7) * Av Sigve Lauvaas

Richard Larssen-Ill.

27.

ANSIKT

Jeg hilser deg, kjære, med åpen munn,

Og kjenner ditt ansikt blant tusen.

Jeg vet ditt navn, det er skrevet med gull.

Jeg elsker deg helt fra bunnen.

Jeg elsker deg mer enn engler i kveld,

Og jager fra fjerne strender.

Jeg sover i natten, og følger hans bud

Som skapte grenser, og solen.

Av hele mitt hjerte jeg elsker min venn

Som sover så smukt på sin pute.

Hun puster så mildt i renvasket ull,

Og drømmer om nærhet i lyset.

Jeg elsker i mørket med hele min kropp

Og speiler Guds himmel på jorden.

Jeg elsker en stjerne, og våknet opp

Til dryppende kyss på min panne.

VIND

Vinden stuper mot gras og lyng

Og river i hus og låve.

Jeg kjenner hvor liten jeg er på jord,

Et frøkorn som strever å leve.

Et ansikt bak vindu og kalde rom

Tvinger min penn til å skrive.

Hvem flykter i natten i stupbratt vind,

Og vet at englene roper?

Ditt navn er skrevet i ansiktet ditt,

Og budskapet synger i skogen.

Alle som lever skal kjenne og se

Øyner i vinden og havet.

Vinden flykter fra sted til sted,

Og har ingen ro til å hvile.

Som pilen farer den over land og hav

Og stuper med kraftfulle bølger.

28. 

DU FANT MEG

Du fant meg,

Og jeg fant deg.

Det er språket som førte oss sammen.

Jeg elsker deg.

Du er kjærlighet.

Jeg må stadig se deg i speilet.

Du fant meg,

Og vi snakket åpent om alt

Og føttene trampet i takt. Det er livet.

Jeg fant deg i ordboken.

Navnet var gull,

Og munnen kysset med tårer.

Vi snakket helt til vi sovnet sammen

Et sted mellom to kontinent.

Nå drømmer vi om lyset som favner begge.

Endelig fant vi sirkelen

Og kunne bygge huset i kjærlighet,

Og elske enda mer enn før.

PERFEKT

Vi er sånn passe fornøyde,

Et nummer til hver fot,

Et mål for hver dag i året.

Du spør om jeg føler noe,

Om lengselen sitter i blodet?

Jeg stoler på deg -

Som er akkurat passelig varm.

For meg er du perfekt, og nødvendig

For barn og barnebarn

Gjennom hundre år,

Til stormen river båten i havet.

Sånn er livet på mine skuldre:

En utfordring jeg må bøye meg for

Til jeg har prøvd alt.

29.

ET STED Å REISE

Med lange år i vinterkulde og sult,

Reiser vi i vinden,

Reiser mot lyset på andre siden,

Der natt er dag,

Og blomstene spirer som i april

Hele året.

Vi reiser til gylne hager.

Og ingen forbød oss å smake

På frukten som var moden.

Der hadde vi syner om å komme hjem

Til dekket bord

Med nysyltet frukt fra fjellet

Som de gamle serverte.  

I år med klage og frost hører vi nattropet

Fra en sprengfull måne som titter frem

Og forkynner i ensomhet fra stjerehavet

Om granskogen hjemme

Og stien til mor og far, og gravene

Til slekt og venner som ligger øde

Og venter på våren.

NY

Jeg fornyes i vårens lys,

Og ropes inn i varmen fra en kjærlig mor.

Min lyse hud strutter av glede og takk,

Og teller sauer langs veien.

Snart er sommeren over oss

Og nettene blir milde som blåbær

I varmen som slippes ut av solen

Som regjerer på de syv hav.

Jeg spirer, og øyner en blå himmel

Merket med fred og harmoni

Som forbereder seg til jul,

Da alle skal vokse i kjærlighet, håp og tro. 

Jeg vekkes av vinden som blåser skyene

Og bølger med faste dansetrinn

Mot vår langstrakte, åpne kyst, 

Til melodi av Grieg.

30.

APRIL

Storbyen surrer og rumler april

Ved inngangen til en ny sommer

Med blomster og sol.

Og vårens regn kommer,

Og eventyret begynner i hage og eng.

De lykkelige finner hverandre.

Øde klapper jeg teltet

Og vandrer videre på stien

Under en glødende sol.

Jeg favner det språket.

Og vårens tangenter får spille fritt

Mens lauvet klapper i rene hender

Til takk og pris.

Storbyen påkaller mitt hjerte nå

Mens fuglene svinger på greinen.

Jeg går gjennom dager og netter og år,

Og møter april under skyhøye hus

Og tenker på blomster i parken,

Og alle de andre.

MANDELTREET

Jeg løper under mandeltrær.

Jeg synger høyt i fjellet.

Jeg kjenner ingen andre her

Enn kjære, gode venner

Som flyr og flyr

Til Afrika når høsten kommer.

Jeg samler ord i mandeltrær

Og knipser tusen bilder.

Her er en skatt jeg kjennes ved,

Og utsikten er vakker.

Den som er en fugl i dag

Kan se seg selv i speilet,

Og tenke høyt om kjærlighet,

I buegang mot slottet.  

Der bøyer prinsen hodet sitt

Og favner den ene

Som plantet mandeltreet.