 |
| Richard Larssen-Ill. |
36.
KUNST
Hva
er kunst
Annet
enn ord i skapet,
Bilder
på veggen
Eller
veven vi er en del av?
Se
hvor kunsten popper seg
Mellom
lyng og einer.
De
kloke sier adjø til alt
Som
mangler signatur.
De
søker de levende blant de døde
På
et museum
Med
dype lysekroner.
Kunsten
gråter i arkivet.
De
hører folk,
Men
ingen åpner døren
Med
dobbel lås
Før
himmelen åpner seg,
Og
nye eiere speider i rommet,
Som
arvinger til en verdifull skatt.
HVIT
HIMMEL
Når
himmelen er hvit,
Blir
byen hvit,
Og
alle tårnene roper
Med
tause smil
Tvers
gjennom parken,
Til
slottet.
Solen
limer seg fast i jorden
Som
støver i vinden
Og
reiser til fremmede land
Med
alt som er,
Og
preger menneskene
Som
elsker snø og is,
Trass
i sorgen av alle tapte i trafikken
Som
raser forbi
Med
heftig driv gjennom natten
Som
parkerer dagen
Til
så lenge.
37.
SANG
Jeg
vil synge en sang.
Min
sjel vil høre min stemme.
De
løfter jeg gav som liten
Skal
fylle mitt beger nå.
Jeg
lener meg trygt i stolen.
Jeg
tilhører deg, den ene,
Som
lever i alt jeg gjør.
Min
tunge, mitt blod vil juble
Når
du er i dette rommet.
Jeg
skal føde en sang for mitt hjerte,
Og
du er sangen i livet.
Du
er en blomst blant sommerens trær,
En
fugl på himmeltaket.
Jeg
møter deg ofte i drømmer og dikt
Og
gir deg mitt alt.
Du
lyser veien og livet.
En
krans over hele jorden er du
Som
vandrer blant engler i snøhvite sko
Og
kysser min hånd i søvne.
Født
er vi begge for å fødes på ny.
Gud
vet at vi hører sammen.
Ta
ringen med, som jeg gav i tro
La
kjærligheten bli vårt ammen.
STILLHET
Jeg
glemmer aldri din stillhet
Og
sommerkvelden i fjellet.
Jeg
venter her til du kommer.
Jeg
venter og håper.
Før
teppet faller er vi sammen,
Og
synger den samme sangen
Om
kjærlighet, en evig skatt
Som
vokser hele veien.
38.
VINTER
Når
vinteren tuper inn,
Må
jeg dekke mitt ansikt.
Og
trær og blomster kryper
I
angst for frost.
Så
står de med knekket rygg,
Og
bladene er stille,
Mens
snøen dekker jorden
Med
krystaller og is.
Og
vinter blir vår i april,
Når
krokusen får blader.
Og
solen varmer i husveggen
Til
gamle folk.
DAGENE
GÅR
Dager
går, og flyter sammen i tid
Som
skriver i jorden med følsom hånd.
Og
tiden blir klippet av
Som
dager i almanakken,
Til
vi står alene igjen
Ribbet
for sol.
Verden
sliter med tørke og flom,
Som
rir kloden i hast.
Som
en hest løper den frem
Så
støvet virvler i byen,
Der
dager kommer og går
Som
en trofast gjest
Til
solen blir svart og stuper,
Og
livshjulet stopper.
Alt
som lever bølger i meg
Og
skaper noe nytt i kroppen.
Sjelen
er var hver minste ting.
Hør
lyngklokker kimer i natten,
Og
jeg er alene nå.
I
speilet finner jeg skatten.
39.
HUSET
Mennesker
løper omkring i byen,
Og
sprader i parken når våren kommer.
De
slentrer med smykker og dyre ringer
Til
alderen roper og dørene stenges
For
snøstorm og regn fra nord.
I
huset bor Petter og gamle Gina.
Og
over og under er mange rom
Som
fylles med drømmer
Om
Amerika.
Dører
åpnes, og dører lukkes
Før
natten kommer med pust og latter.
Det
er sommer i tømmerhuset
Som
hyler i stemmer når vinden blåser.
Og
etterpå blinker en stjerne i vest
For
en eller to.
ALT
JEG HAR
Dette
er mitt brød.
Jeg
gir det til noen jeg elsker.
Dette
er min frakk
Som
mangler noen knapper.
Alt
vil jeg gi min venn
Som
kommer når jeg roper.
Navnet
skriver i fjell og hei
Livets
glade budskap
Brød
og vann er alt jeg har.
Ordet
løfter sjelen.
Jeg
vil gi min seng, min stav,
I
offer til ditt alter.
Alt
jeg har, er vevd i blod.
Slekten
er mitt anker.
Brødet
er mitt liv på jord.
Lyset
er ditt skaperord
Som
måler våre tanker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar