 |
| Richard Larssen-Ill. |
31.
TID
OG ROM
Det
grønne venterommet
Har
sin tid,
Og
de gulnede ventesaler
Slumrer
ved solnedgang.
Om
regnet kommer, og stormen raser,
Er
vi i dette rommet
Som
en kylling i sitt skall.
Tiden
forløser oss til lys og glede
Og
renser oss på veien
Til
nye rom.
Korte
turer i tiden,
Er
som å skrive brev i stillhet
Til
en ukjent venn.
Vi
smykker oss
Som
engler i himmelrommet
Og
venter på lyset.
LAMPE
Viss
lampen slokner,
Er
livstråden klippet over,
Og
tiden har ikke mer å gi.
Vi
går søvntunge til arbeid,
Og
forlater bussen eller toget
Som
forlatte lamper -
Som
blafrer svakt i vinden.
Lyset
er ikke så skarpt.
Vi
ser dårlig i mørket
Og
kan ikke lese skriften.
Mørkets
krefter skyllet over oss
Mens
vi ventet på tiden
Som
gikk forbi.
Dagslyset
gir fred
Og
beveger oss i rommet
Til
å nevne navnet
Som
opplyser hele verden,
Så
alle kan se.
32.
JEG
ELSKER LIVET
Gjennom
en langsom reise
Med
ord og bilder,
Er
jeg kommet til et punkt
Hvor
lyset bærer meg
Varsomt
gjennom livets bueganger.
Forandringer
skjer hver dag,
Selv
om jeg ikke ser alt.
Jeg
er redd for å miste fotfeste
Og
følger opptråkkede spor
I
skumringen, mot det evige landet.
Kvelden
kommer inn i rommet
Og
senker seg lydløst,
Så
jeg må bøye meg i støvet
Og
bevege meg mot sengen,
Som
er oppredd for tusen drømmer.
DAGEN
Ordene
gir gjenklang i mitt hjerte,
Og
vokser i klang hver dag
Til
en stor symfoni.
Dagen
er mitt nærvær i livet,
Som
stjerner og måne.
Jeg
elsker grønne marker
Og
modne kornåkrer
I
glans fra solens kjærtegn.
Dagen kaller oss med forventning,
Og smiler med hvite lys
Mot
en fullsatt tribune.
Dagen
åpner stengte dører og favner
Alle
som tar imot ordet, -
Alle
dem som kalles lysets barn.
Dagens
ansikt vekker oss til et nytt liv
I
kjærlighet til menneskene
Som
glemmer å leve nå.
33.
SKAPELSEN
Den
allmektige skapte rommet
Og
fylte det med lys,
Og
lot lyset skinne gjennom alle tider.
Inntil
i dag brenner solen og månen
Og
elleve stjerner,
Og
rommet er opplyst av kraft
Fra
en evig oase.
I
begynnelsen var ordet.
Og
bildet av alt som er skapt kommer frem
Og
hvisker til menneskebarnet:
Du
er en øy som åpner og lukker
For
lyset som kommer
Og
nevner ditt navn.
Skaperen
risser ditt bilde i fjellet
Og
ofrer deg brød og vann
Til
en evig seilas gjennom rommet,
Der
ingen er glemt.
KJÆRLIGHET
Hva
er kjærlighet? spør Maria.
Hvor
er vingene som tar oss med?
Du
som letter våre byrder
Og
bærer oss over høye fjell,
Velsign
oss.
Det
drypper lys i rommet fra tusen stjerner.
Jeg
er nær evigheten
Når
jeg snakker med deg fra jorden.
Kjærligheten
er pust fra din kropp.
Du
forteller sannheten og visdommen
I
ordet som opplyser verden
Til
oppstandelsen.
Livet
er en reise gjennom mange rom.
Jeg
er med på seilasen over vinterkledde fjell,
Der
du utfrir barnet i nødens stund,
Og
renser oss i blodet.
34.
NEDSKREVET
Det
er ikke bare fjell og daler, og prærieland
Som
er nedskrevet i elven
Som
reiser mot havet med feilfrie steg.
Til
slutt er den kommet til munningen,
Og
skriften henger i vannet
I
tusen år, fra slekt til slekt.
Sånn
er tiden som arbeider med oss
Før
månelanding.
I
Niagara er skrevet en hymne
De
mektige synger i kor, om å eie landet
Fra
pol til pol, før stormen slippes løs.
Og
ingen regner med underet
Som
skjer hver dag.
Sol
og måne spiller med kraftfulle strenger
Til
vi kommer med våre drømmer
Som
ingen kan ta ifra oss.
Vi
kan skrive navnet, og være til
Som
en åpen dagbok for alle.
VENNER
Når
vennene forlater jorden,
Sitter
jeg igjen alene.
Det
er ingen lykke å elske
En
jeg ikke kjenner.
I
natt kan brenningen ta en venn
Og
knuse båten mot fjellet.
Jeg
mangler et nettverk av kjærlighet
Som
løfter min arme kropp
Mot
lyset og ordet.
Alene
sitter jeg på en hvilestein.
På
veien vandrer en kvinne.
Tusen
andre har drømmer og syn
Om
å finne den hvite steinen.
Mine
venner bringer meg trøst i ly.
Hvor
er de når solen blekner?
Den
ene har flydd fra sitt vinterhi
Til
solkysten vår, Florida.
35.
UNDRING
Med
undring går jeg i skogen
Under
flyktige skyer.
Solen
står opp i øst,
Og
i vest flyter havet i sol.
Himmelhjulet
går og går
På
sin stille vandring, dag og natt,
Helt
til lyset slokner
Og
kloden blir til blod.
STUNDEN
HER
Før
daggry ble jeg født.
Mens
fuglene tiet
Og
solen ennå ikke var stått opp,
Var
jeg på vingene.
Jeg
var i tiden, ved bredden til evighet.
Underet
hadde skjedd:
Et
barn var født.
Den
korte stunden i livet
Kan
vi følge med øyner og ører.
Mens
tidshjuler ruller
Må
vi være beredt,
Så
engelen slipper å vente i skyen
Før
vi løftes opp
Til
en solrik og løfterik høst.
ORD
Store
ord
Er
ikke alltid det beste
For
små folk
Som
strever å få i seg mat.
Ord
må siles som melk
Og
gis i dråper,
Så
en kan fordøye kraften
Som
ligger i dyre ord
Mellom
utvalgte sjeler
Som
studerer skriften
Og
tolker innholdet
Med
lupe og lys.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar