 |
| Ill.foto-lys |
7.
ALLTID
Alltid
er jeg her.
I
mange år har jeg lyst gjennom vinduet,
Nedover
veien, og langt bort.
Alltid
har jeg hatt en lengsel
Etter
å se det som er bak alle fjell.
Ingenting
kan stenge meg mer.
Nå
ser jeg klart.
Det
er Davidsstjernen som lyser i kveld.
Jeg
vil lese et dikt om været
Og
tenke på sommeren.
Alltid
har jeg barna i tankene,
Og
den ene som lyser i blått der ute.
Kroppen
trenger litt mosjon,
Og
jeg må ikke glemme navnet
I
alt jag og stress i hverdagen.
Mens
lyset kommer inn, finner jeg pennen
Og
skriver nye ord til samlingen
Om
å elske hverandre.
Det
er en glede å gi tilskudd til arkivet
Som
tar vare på frø til liv og trøst.
SØVN
I
søvnen kan jeg finne fred.
Alt
som svever i mine drømmer
Oppmuntrer
og skaper trygghet.
Men
en gang ble universet en grushaug,
Og
ingen kunne reparere.
Da
skapte Gud alt nytt.
Jeg
holder meg våken i søvnen
Og
ser inn i fremtiden.
Flere
ganger har jeg vært i himmelen.
En
gang var vi flere rundt et bord.
Ved
siden av vokste ripsbær.
Og
visdommens tre hadde moden frukt
Som
alle fikk smake.
8.
KOM
TIL MEG
Du
som blomstrer i natten
Kom
til meg nå.
Se,
stjerner blomstrer over hele verden.
Og
graset bøyes av vinden.
Se
treet som vokser mot sky.
Den
strekker sin krone mot horisonten.
Skogen
beveger oss til å puste fritt
Mellom
endeløse polhav
Kom
til meg du som hører dønninger.
Det
er havet som slår mot klippen.
Kom
til mitt hus, så jeg kan ta mål av deg,
Før
du svømmer til den ytterste holme.
Du
skal blomstre i verden
Som
blåklokker og fiol.
Du
er en utkåret brud for den ene
Som
skal bære din kappe i hundre år.
ETTERLATT
Jeg
etterlater meg mange skopar
Og
bøker i kasser og hyller.
Og
skogen etterlater jeg til dem som kommer etter meg
Med
stjerner i håret.
Fra
tidlig morgen til seint – vil jeg skrive testamente
Til
alle som skal få sin del.
Jeg
etterlater meg en glødende ovn
Og
en åpen dør, og et hus med sjel som vinker
Til
alle som går forbi.
Jeg
etterlater en seng, en stol, og en lampe
Som
alltid skal skinne.
Mine
etterlatte papirer skal brennes opp.
De
favner oss alle, men flyr
Når
høsten kommer.
9.
JEG
ER
Jeg
er det høye fjellet,
Den
hvite rosen.
Jeg
er frøet.
Men
elsk meg for den jeg er.
Jeg
er en søster fra Amerika,
Fra
Norge, eller Japan.
Vi
kan snakke samme språk
Og
du er den vakreste.
Jeg
er en frukt i hagen,
Et
tre med røtter og lauv.
Jeg
er en kornåker
Hvor
du kan plukke aks hver dag.
Jeg
bodde i mors mage,
Så
ble jeg advokat
For
de foreldreløse i Nairobi.
Nå
lyser det i mange øyner,
Og
jeg er ennå ikke ferdig.
Men
elsk meg for den jeg er.
ALDRI
NEI
Be
meg om noe,
Og
jeg svarer aldri nei.
Løft
meg opp på det høyeste fjellet,
Og
jeg vil finne veien ned.
Jeg
har flykt i mine vinger,
Og
reiser gjerne til fremmede land.
Jeg
går over store vidder
Og
melker kyr i Gobi.
Jeg
sendes hit og dit av vinden,
Og
lyser for trette mødre.
Når
noen trenger min hjelp,
Kan
jeg aldri si nei.
Mitt
indre søker i ånden, og ber
Om
ditt nærvær, ditt hjerte.
Jeg
løfter ordene frem for kongen
Og
velsigner barnet.
10.
SOMMERKVELD
Sommerkvelden
er rosenrød,
Og
blomstene oppetter eldhusveggen
Er
røde roser.
Selve
sommernatten er lys av liv.
Ungdommene
danser
Og
ser etter hverandre med lange øyner.
Så
er det kveld igjen i det blå sommerhuset,
Og
alle stjernene er på plass
Med
orkester og vals.
Rosene
lener seg oppover veggen
Og
slynger seg rundt og rundt
Til
der kommer en frier.
Og
den som vil være med, skal få et kyss.
Det
er sommer med høye toner og smil
I
en hall - 71 gr. Nord.
HEST
Hesten
var gråblå
Og
voks ut av havet.
Et
landemerke, sa folk flest.
Hesten
var fjellet med høyreist panne
Som
stod trygt i stormen
Med
skjegg og skulder.
Hesten
gav gjenklang til Hurtigruta
Og
steilte mot været
Som
hester i kamp.
I
natten rir hesten på gråblå himmel
Og
speider stjerner i ensomhet.
Men
snart vil hesten søke ditt vennskap.
I
dine hender blir hesten så glad.
Ja,
gled deg nå. Du kan ri over hav og land,
Og
kjenne at hesten er god for ti.
Og
du er en kvinne fra Lofoten,
Og
du er kjæresten min.
11.
REISE
Det
var en forunderlig reise
Over
tid og rom
Til
de gamle tankers kors.
Om
det var fredstanker eller til ulykke,
Så
ble jeg vekket for å svare
Barnet
som ble til prins
Eller
prinsesse.
Jeg
bar angsten i meg og døden
Helt
til jeg fikk lyset
Og
måtte knele.
Se
markene er gule mot høsten
Og
fuglene spiser av neket
Og
trærne svaier.
Det
er tid for å gå inn i huset
Så
vinteren kan komme.
Se,
jeg åpner boken og leser
Så
lenge stjernene lyser mellom trærne
Og
jeg er våken.
Jeg
lytter.
Jeg
hører navnet rope mitt navn
Fra
viddene i Minnesota.
Jeg
kommer snart med sekk og slede
For
å sanke venner til den store festen
For
norsk-amerikanere i Decorah -
I Minneparken.
NATTPORT
Hvor
mange nattporter har du gått gjennom?
Hvor
mange vintrer?
Hvor
mange stjerner kan du telle?
Alt
dette er vår verden.
Det
er livet som er oppdelt i timer, dager og år.
Vi
skal være en tavle for alt som skjer.
Vi
skriver livet hvert sekund, og tar imot inntrykk.
Vi
minnes søsken, og foreldre, og alle de andre
Som
har gitt oss gode ord på veien,
Så
vi kunne gå fra nattport til nattport – til lyset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar