AMERIKA poesi – 27/13 (Kp6) * Av Sigve Lauvaas

Janette Darcy-Ill.

20.

JORDEN

Se med dine egne øyner

At jorden er rund.

Og jorden sprekker i ørken

Av mangel på vann.

Se gjennom vinduet når bølgene danser

Med fjellet, og båtene blir dradd på land.

Jorden favner oss alle

Fra begynnelsen.

Med fly og tog beveger vi oss

Stadig hurtiggere,

Til vi møter hverandre i døren

I samme rommet.

Internett binder oss sammen

I et digitalt nettverk.

Vi trenger bare skru på knappen,

Så er vi i Amerika.

TA PÅ DEG

Gå ikke naken.

Ta på deg ordene.

Gled deg i alle fargene.

Være sammen om jorden.

Mur deg ikke inne,

Men kom med i laget.

La oss gå en tur.

Gled deg fordi du er våken

Og kan se veien.

Ta på deg ørene,

Så du kan høre når toget kommer.

Kom til mitt hus

Så drikker vi kaffe sammen.

Jeg er alene.

Ta på deg smilet.

La oss glede oss over været

Som gir oss håp og latter.

La oss elske hverandre.

21.

JEG ER

Jeg er elven som renner forbi.

Jeg leker gjemsel,

Men elven renner stadig

Som et evig tog.

Eleven er stri, etter alt regnet.

Den renner over sine bredder

Og stanger i husveggen.

Jeg er elven,

Og jeg ber om å reise forbi

Som et nattog, en meteor

På vei til havet.

I tusen år har jeg reist i landskapet,

Uten motstand.
Jeg bare renner forbi,

Men avtar mot sommeren.

Jeg reiser med galskap om høsten.

I snøsmeltingen frakter jeg

Det strie vannet tusen mil,

Til en åpen og frodig barm.

Jeg er elven som bærer isbreer

Til den evige hengemyr, og garanterer

At alt kommer frem.

Jeg er tålmodig og sterk.

VIND

Jeg snakker med vinden

Som tuter i husveggen,

I trærne, og i fjellet.

Vinden tar seg til rette

Som en gammel ulv.

Den skjelver i bølger og hav

Og feier landskapet til en ny vår.

Vinden skraper i vinduskarmen

Og knitrer i takskjegget,

Rister i hus og hytter,

Men bærer over med oss dødelige.

22.

KLODE

Det dreier seg om vår klode

Og kjærligheten til hverandre,

Berøringspunkter

Mellom liv og død.

Det dreier seg om skriften

I vårt frodige hjerte,

Om vanskeligheter og skygger

I livets irrgrønne vår.

Det dreier seg om mitt og ditt anker

Som holder oss sammen:

Barn og barnebarn

Fra en solrik sommer.

Perspektivet er klart

Som en målrettet stjerne.
Den søker den ene

Som kloden vil favne.

ELVEN

Du må ikke gå for langt, sa mor.

Du må ikke gå over grensen.

Stillheten ble synlig

Da jeg gikk over bekken.

Ingen ropte, ingen sang.

Skogen tok vare på meg.

Jeg var et bilde i vannet som reiste.

Elven reiser under blågrå skyer

I en evig hverdag.

Den trykker seg sammen

Og drar mot havet for fulle seil.

Det spiller i fjellet, og skogen spiller.

Elven kjenner veien, som en fugl.

Den vet hvor den skal.

Jeg står under skytak og speider

Hver dråpe på hånden min.

De er små stjerner, - barneøyne.

23.

JEG ER MER

Jeg er mer enn månen.

Se at jeg ikke overdriver.

Skaperen trakk seg tilbake,

Og skaperen er vår bror.

Det er nesten umulig å tenke.

Slekten er stor.

Jeg er mer enn et barn.

Navnet er hugget inn i alt.

Det gløder i sol,

Og tusen stråler treffer meg

En vakker dag.

Jeg er et korn, et frø i granskogen

Eller under eiketreet.

Jeg er mer enn et øye,

Og kan se horisonten i blått.

Jeg vandrer på stien

Og er nær alt som er skapt.

Mine søsken vet å fortelle

Hvor liten jeg er.

En gang var jeg en drøm

I Paradis.

ENSOM

Ved et fjell, i solnedgang,

Ensom i skumringen.

Natten banket på min dør

Og trøstet.

Bergtatt sovnet jeg i drømmer

Og ble ledet til fremmede land.

Uten språk, uten noen å snakke med

Gikk jeg på en endeløs sti

Og badet i morgenlys.

Jeg snakket med engler i ånden.

Mine søsken var langt borte,

Og alle venner hadde flyktet i stormen.

Alene gikk jeg gjennom tid og rom

Til kraftfeltet, ordet.

24.

FØR OPPTRINN

Før opptrinn

Har danserne sett seg selv.

De kommer uten ord,

Med musikk

Og nystrøken dress.

De skaper en aura av lys

Og spenning i rommet.

De står klar til dans

Med lukket munn.

De venter på et høydepunkt.

Når alle klapper

Og navnene ropes opp

Som en fakkel i rommet.

Før opptrinn

Har danserne nok med seg selv.

De konsentrerer seg

Om oppgaven som ligger,

Og våren som venter

Med barnelatter og rop

Om mer dans i rommet.

I DAG

Det eneste jeg gleder meg til,

Er at jeg er frisk,

At morgenøye kan kysse meg

Som en blomst fra paradis.

Når jeg er uthvilt

Kjenner jeg kreftene kommer tilbake,

Og døde står opp og vitner

Om en ny verdensorden,

Der dagslyset ser på oss

Med åpne armer.

I dag føler jeg tusen bønner

Svever i rommet

Som lysstråler i spenningsfeltet

Mellom mennesker og Gud.

Jeg føler at jeg er virkelig,

Som et tre med røtter og krone.

25.

JEG LEVER

Jeg lever.

Min verden er ikke bare Amerika.

Jeg har alt, nesten alt,

Men glemmer å takke.

Rommet mitt samler lys.

Jeg åpner vinduet og roper venner.

Og vinden roper i lunden.

Jeg er over alt.

Jeg lever,

Og har sovet lenge nå.

Mine søsken kjenner meg ikke.

De går sine egne veier.

Jeg lever mitt liv som et strå.

Og du lever som et strå.

Likevel er vi ikke urolige for hverandre.

Det skal komme en dag

Uten lys.

BARN

Jeg har båret barnet frem.

Jeg vandrer i håp og tro til barnet.

Sannheten ligger i kraften

Som stråler fra en evig oase.

Jeg holder ilden ved like,

Og løfter mine hender i takk.

Jeg løfter barnet i mine drømmer,

Og gir av min kjærlighet.

Jeg hører barnet rope navnet.

Det roper i mitt hjerte nå.

Jeg gråter av glede over underet:

At jeg er mor og bestemor.

26.

JEG FLYR

Jeg flyr på direkten over hav og land

Til et gammelt, ned tråkket hus

På prærien.

Bortenfor lyser taklampen i koia til Per, 

Som kom fra gamle Norge.

Han snakker sognamål.

Jeg raser forbi alle andre,

Og flyr helt til dama i Montana.

Jeg glemmer aldre henne

Som kalte på min kjærlighet.

Om tusen år hadde gått i havet,

Ville jeg husket navnet

Som en edel juvel.

DRØM

Jeg flyr, jeg drømmer

Jeg bor i Amerika, med alt jeg har,

Og svermer for øyner og ansikt som stråler.

Jeg drømmer om en grønn dal

Med fredelige mennesker

Som har tid for hverandre, tid for ordet

Som gir så mye.

Jeg flyr inn i en ny verden med sjelen,

Og finner meg til rette i Montana

På grunn av den ene

Som åpnet mine øyner for naturen

I et vakkert smil.

Jeg drømmer om noen moreller, noen druer

Som smakte søtt, og forsvant

Før jeg fikk skrevet adressen.

Men i drømmer finner jeg frem til den ene

Som gav meg sitt hjerte

Og fjellene med vind og seil.

Jeg flyr og holder fast på tiden,

Som har betydd så mye for mitt liv.

Nå falmer jeg som en blomst uten vann.